Andepytten

Store og Litle Marøy tilhørte Hetland prestegård. I 1809 får Anna og Thore Hansen sogneprestens tillatelse til ”at  oppføre sig et Huus paa den største af disse Øer, og derefter oprydde og dyrke saa meget han formaar på begge Marøerne”.  Ekteparet Hansen drev gård på Marøy fram til 1822 da de flyttet til fastlandet og drev husmannsplassen Digernes like sør for Rosenli. I 1840 er det Peder Pandevig som er registrert som husmann på Digernes og Marøyene.

Kart fra 1919 som viser gården og øyas mange steingjerder.

Peder Pandevig fikk kjøpe Digernes og begge Marøyene i 1850 da prestegårdsjorda på Storhaug ble solgt på auksjon. I 1868 ble Store Marøy skilt fra Digernes og fikk eget gards- og bruksnummer. Øya på i alt 120 dekar  var nå et selvstendig gardsbruk. Få år seinere i 1875 var øya eid av Ommund Andersen og hans familie. Denne familien som talte seks barn drev gårdbruket i over 30 år og holdt seg med tre kuer, 30 sauer og noen griser. I 1907 ble øya kjøpt at forretningsmenn i Stavanger blant andre slakter Idsøe i Verksgata. Øya blir nå drevet av forpakter.

Det opprinnelige våningshuset ble påbygd etter 1907. Slik så det ut i 1919.

Øya blir omdøpt til ”Bærøen” da Stavanger Natmission åpner en kuranstalt for mannlige alkoholikere i 1913.  Organisasjonen som drev med sosialt arbeid og evangelisering startet en betydelig utvidelse og ombygging av bygningene på øya.  Natmissionen kjøpte øya i 1916 for 8000 kroner. Året etter ble virksomheten nedlagt etter bare fire års drift. Marøy ble overtatt av Stavanger kommune for  9100 kroner. Ildsjelene i Natmissionen mente at kommunen skulle tilby øya til byfolk som ønsket å drive parselldyrkning , men det ble det ikke noe av. I stedet ble øya solgt til Staten i 1923. Tre år seinere ble det åpnet en karantenestasjon for husdyr på øya. Hakon Storm og Ludvig Monsen (bildet) stiftet Stavanger Natmission.

Wilhelmine Sivertsen opprinnelig fra Færøyene forpaktet gården av Staten og bodde der sammen med familien.  Hun ble samtidig bestyrer av karantenestasjonen som skulle ta i mot importerte husdyr. Hvis dyra var friske etter tre måneder i karantene , ble de sendt til fastlandet. Wilhelmine drev et klassisk sjølbergingsbruk med sauer, kyr, griser og høns til eget bruk. På den beste jordas ble det dyrket grønnsaker, poteter, frukt og bær. I tillegg solgte familien  snittblomster på Torget i Stavanger. Wilhelmine sammen med to av barnebarna. Her dyrkes det lupiner for salg på Torget. Foto: Dagmar Fosse

Men det var et tungvint tilværelse uten ruteforbindelse og uten strøm og  i 1958 ble Marøygården fraflyttet og nedlagt. 

Karantenestasjonen med karantenesau fra Skotland. Foto: Dagmar Fosse

Odd Werner Olsen, Wilhelmines eldste barnebarn, selger Marøyavlinger på Torget. Foto: Dagmar Fosse

Odd Werner Olsen slår gras i bakken bak løa. Foto: Dagmar Fosse

Bygningene på øya blir raskt revet eller brent. I 1960 kjøper Stavanger kommune Store Marøy tilbake fra Staten.  Noen år seinere blir den søndre delen av øya tilplantet med ca 5000 sitkagran og buskfuru. Samtidig får den lokale jakt- og fiskeforeningen tillatelse til å bruke øya til oppdrett av hare.  Det var ikke spesielt vellykket og tidlig på 80-tallet ble oppdrettsvirksomheten avsluttet.  En av byens kunstnere foreslo at det skulle bygges en kunstnerkoloni på øya, andre ønsket hyttebygging og noen foreslo en nudiststrand. Men det eneste som skjedde var at Marøy grodde sakte og sikkert igjen med einerkratt og lauvtrær. Marøy sett fra Breivig båthavn på 1940-tallet. Foto: Hasiv/Rogalands Avis

Gården sett fra nord  på 1940-tallet. Løa sammenbygd med våningshuset. Foran grishuset og deretter gjødselkummen. Foto.: Dagmar Fosse

Løe og våningshus fra østsiden. Foto: Dagmar Fosse

Våningshusets fasade mot vest. Foto Dagmar Fosse

I 1999 utga Stavanger kommune og Ryfylke friluftsråd en skjøtselsplan for restaurering av det gamle kulturlandskapet med særlig vekt på kystlyngheia. Naturvernforbundet påtok seg dugnadsarbeidet og offentlige etater bidro med pengestøtte. I 2003 ble den nordøstre delen av lyngheia svidd, i 2007 den sørøstre delen. I 2003 gjenoppsto den gamle gårdsdammen og samtidig ble skader på brygge, nausttuft, gardsveg og havnehagegjerdet reparert.  De første villsauene kom til øya i 2004 og det er satt opp ca 700 meter med sauegjerder. Badebåten startet sine gratisseilinger sommeren 2008. I 2015 er to-tredjedeler av øya ryddet for skog og kratt. Foto: Erik Thoring

Sivilforsvarets innsatsgruppe i Sandnes deltok i den første sviingen av lyngheia i nord i 2003. Foto: Erik Thoring

Villsauene kom til Marøy første gang våren 2004. Foto: Erik Thoring

Brygga og flere andre kulturminner ble reparert av Stavanger og Sola bygdeservice i 2003. Foto: Erik Thoring

Odd W.Olsen ble født på Marøy i 1926 og hans beretning er filmet av Marius Harlem. Foto: Erik Thoring

Den 20 fots livbåten fra 1975 ble kjøpt i 2005 og finansiert av medlemmer og andre. Siden båten hadde tilhørt Tauferja ”Strand” fikk den navnet ”Marøyferjå”. Foto: Erik Thoring

Klima- og miljøminister Tine Sundtoft besøkte Marøy 30.april 2015 og kunne fortelle at Regjeringen vil satse ekstra for å begre kystlyngheiene. T.v. varaordfører Bjørg Tysdal Moe. Foto: Marianne Gjørv

Bjørk og einer (bildet) (sypressfamilien) er de vanligste gjengroingsplantene i kystlyngheia. Slik var det også på Marøy. Einerkrattene var enkelte steder så tette at de var nesten umulige å forsere. Nå er det meste ryddet . Einer finner du nær sagt over alt, helt opp til tregrensa. Men der skogen er stor og tett vil den ikke trives. Einerne på Marøy er 40-50 år gamle og de største raget 4-5  meter over bakken. Einerbærene brukes i medisinen og som smakstilsetning til brennevin, sauser og i fisk- og viltretter. Einerbar blir brukt til røyking av fisk. I tidligere ble basten brukt til å lage rep, mens veden egnet seg godt som hesjestaur og gjerdepåler. Foto: Erik Thoring

Svartbak (bildet) er Norges største måke med et vingespenn på 1,7 meter. Svartbaken har grå bein i motsetning til den litt mindre sildemåka som har gule bein. Svartbak er en ensom ulv. Den hekker gjerne helt alene og ofte på en høyde der den har kontroll over omgivelsene. På Marøy hekker det svartbak på holmene i nord og her i sør  har den hatt reir på en høyde et lite steinkast sør for Bjørkelunden. Svartbak er en glupsk alteter og røver gjerne egg fra andres reir eller sluker en fugleunge eller to om den får sjansen. Mens de andre måkeartene har gått tilbake i Stavanger-skjærgården ser det ut til at svartbaken holder stand. Foto: Erik Thoring

Det er friluftslovens bestemmelser som gjelder på Marøy. Det betyr at det er fri ferdsel over hele øya, du kan telte i inntil to netter uten å spørre grunneier (Stavanger kommune) om tillatelse og du kan gå i land hvor som helst på øya. Men husk følgende:

• Det er båndtvang hele året på grunn av beitende husdyr.

• Ta med avfallet hjem- det er ingen renovasjonsordning på Marøy

• Bruk grillplassen nord på øya. Det er forbudt å gjøre opp bål i tidsrommet 15.april-15.september.

• Lukk igjen porten i sommerhalvåret slik at ikke sauene kommer seg inn på badeplassen.

Foto: Erik Thoring

Nei, de stikker ikke ut øynene på folk. Øyenstikkerne (bildet) er ufarlige, selv om enkelte synes de virker litt skremmende. De er blant våre største insekter og er lett synlige når de flyr som om de skulle være helikoptere. Øyenstikkerne er akrobatiske flygere som elegant fanger byttedyra i lufta. Larvene lever i stillestående vann, der de går gjennom flere nymfestadier før de går ut av dammen og blir til voksen øyenstikker. I Norge fins det 47 registrerte øyenstikkere, noen av dem truet av utryddelse. Øyenstikkerne er dagaktive, de har store blanke vinger og ofte en fargerik kropp. På Marøy er det vanligst å se øyenstikkere ved Andepytten i august. Foto: Andreas Anderson

Andepytten har utløp i sør gjennom et rør som er plassert i en liten demning. Om du følger utløpet  østover vil du se flere fuktige partier (bildet), noen med typiske myrplanter.   Myrer er vanlige i kystlyngheia. På Marøy er det få av dem, siden øya er såpass kupert. Men om du leter vil du finne små myrpartier  som har sine egne plantesamfunn. Det er denne variasjonen i naturtyper som bidrar til det varierte artsmangfoldet – fugler, planter og insekter. Foto: Erik Thoring

Fra Andepytten kan du skue over øyene som ligger i øst. Nærmest er Usken (bildet) i Sandnes kommune. På 1960-tallet var hele nordsida av Usken en stor kystlynghei, vedlikeholdt av beitende dyr.  Men da opphørte beitebruken og arealet ble tilplantet med i hovedsak furu. Det fikk negative konsekvenser for hubroparet som hadde tilhold her. Vår største ugle må ha åpent lende for å jakte. Det fant den både på Marøy og Usken. På Marøy fant  den dessuten mat, servert av jakt- og fiskeforeningen som drev oppdrett av hare. Hareoppdrettet ble avsluttet på 1980-tallet, mens kaninene som det i perioder var svært manger av, ble borte rundt 2003. Foto: Erik Thoring

I år 1999 var Marøy skog og tette einerkratt. Framkommeligheten var mildt sagt dårlig. Dette året startet Naturvernforbundets  dugnadsgruppe det møysommelige ryddearbeidet (bildet). Målet var å få tilbake dden gamle kystlyngheia og de åpne beitemarkene. I 2015 var to-tredjedeler av landskapet ryddet og flere av kultursporene restaurert. Ryddearbeidet fortsetter og foregår hovedsaklig i vinterhalvåret. Hvem som helst kan bli med på dugnadene som skjer på lørdager.  Om du har lyst å delta kan du kontakte Naturvernforbundet på rogaland@naturvernforbundet.no. Eller du kan holde deg orientert om dugnadene  via Naturvernforbundets facebook-gruppe “Velkommen til  Marøy”. Foto: Erik Thoring

Da Marøygården ble fraflyttet i 1958 forsvant også alle husdyrene som hadde vedlikeholdt landskapet. I 2004 kom dyra tilbake igjen, denne gang villsau (bildet) også kalt utegangersau eller steinaldersau. Det skyldes at rasen har vært i Norge i minst 3000 år. Den er liten, hardfør, lettbeint og rask. Villsauene  går ute hele året og livberger seg om vinteren på vintergrønne planter som røsslyng. Foto: Erik Thoring

Om du ser syk eller skadet villsau på Marøy, meld gjerne fra til Kjell Helland tlf 92 20 08 53, Bjarne Kvist Hansen tlf.97 00 37 49 eller til Stavanger kommune tlf 952 92 775

Store Marøy har en spennende kulturhistorie og et variert naturlandskap. Det er grundig dokumentert i heftet ”Historien om en liten øy i Stavanger” som ble utgitt av Naturvernforbundet i 2008. Samme år ble det utgitt et hefte som beskriver restaureringen av kystlyngheia og kultursporene.

Dette og flere andre informasjonskanaler kan du få tilgang på her: Link til hefter – Link til Store Marøy-prosjektet

Store Marøy har en egen facebook-gruppe - den finner du her: Store Marøy på Facebook

Naturvernforbundet har hver sommer siden 2008 arrangert gratis skyss til Store Marøy. I tillegg har en lang rekke skoleklasser og barnehager reist på tur til øya med  “Marøyferjå” (bildet) som har base i Breivik båthavn på Storhaug.  Marøyferjå er en 20 fots livbåt som opprinnelig kommer fra Tau-ferja “Strand”. Tilbudene kan varierere år for år og derfor anbefaler vi at du holder deg oppdatert via facebook-gruppen “Velkommen til Marøy”. Foto: Erik Thoring

Har du spørsmål om skyss kan du sende en forespørsel til rogaland@naturvernforbundet.no