Plommehagen

Store og Litle Marøy tilhørte Hetland prestegård. I 1809 får Anna og Thore Hansen sogneprestens tillatelse til ”at  oppføre sig et Huus paa den største af disse Øer, og derefter oprydde og dyrke saa meget han formaar på begge Marøerne”.  Ekteparet Hansen drev gård på Marøy fram til 1822 da de flyttet til fastlandet og drev husmannsplassen Digernes like sør for Rosenli. I 1840 er det Peder Pandevig som er registrert som husmann på Digernes og Marøyene.

Kart fra 1919 som viser gården og øyas mange steingjerder.

Peder Pandevig fikk kjøpe Digernes og begge Marøyene i 1850 da prestegårdsjorda på Storhaug ble solgt på auksjon. I 1868 ble Store Marøy skilt fra Digernes og fikk eget gards- og bruksnummer. Øya på i alt 120 dekar  var nå et selvstendig gardsbruk. Få år seinere i 1875 var øya eid av Ommund Andersen og hans familie. Denne familien som talte seks barn drev gårdbruket i over 30 år og holdt seg med tre kuer, 30 sauer og noen griser. I 1907 ble øya kjøpt at forretningsmenn i Stavanger blant andre slakter Idsøe i Verksgata. Øya blir nå drevet av forpakter.

Det opprinnelige våningshuset ble påbygd etter 1907. Slik så det ut i 1919.

Øya blir omdøpt til ”Bærøen” da Stavanger Natmission åpner en kuranstalt for mannlige alkoholikere i 1913.  Organisasjonen som drev med sosialt arbeid og evangelisering startet en betydelig utvidelse og ombygging av bygningene på øya.  Natmissionen kjøpte øya i 1916 for 8000 kroner. Året etter ble virksomheten nedlagt etter bare fire års drift. Marøy ble overtatt av Stavanger kommune for  9100 kroner. Ildsjelene i Natmissionen mente at kommunen skulle tilby øya til byfolk som ønsket å drive parselldyrkning , men det ble det ikke noe av. I stedet ble øya solgt til Staten i 1923. Tre år seinere ble det åpnet en karantenestasjon for husdyr på øya. Hakon Storm og Ludvig Monsen (bildet) stiftet Stavanger Natmission.

Wilhelmine Sivertsen opprinnelig fra Færøyene forpaktet gården av Staten og bodde der sammen med familien.  Hun ble samtidig bestyrer av karantenestasjonen som skulle ta i mot importerte husdyr. Hvis dyra var friske etter tre måneder i karantene , ble de sendt til fastlandet. Wilhelmine drev et klassisk sjølbergingsbruk med sauer, kyr, griser og høns til eget bruk. På den beste jordas ble det dyrket grønnsaker, poteter, frukt og bær. I tillegg solgte familien  snittblomster på Torget i Stavanger. Wilhelmine sammen med to av barnebarna. Her dyrkes det lupiner for salg på Torget. Foto: Dagmar Fosse

Men det var et tungvint tilværelse uten ruteforbindelse og uten strøm og  i 1958 ble Marøygården fraflyttet og nedlagt. 

Karantenestasjonen med karantenesau fra Skotland. Foto: Dagmar Fosse

Odd Werner Olsen, Wilhelmines eldste barnebarn, selger Marøyavlinger på Torget. Foto: Dagmar Fosse

Odd Werner Olsen slår gras i bakken bak løa. Foto: Dagmar Fosse

Bygningene på øya blir raskt revet eller brent. I 1960 kjøper Stavanger kommune Store Marøy tilbake fra Staten.  Noen år seinere blir den søndre delen av øya tilplantet med ca 5000 sitkagran og buskfuru. Samtidig får den lokale jakt- og fiskeforeningen tillatelse til å bruke øya til oppdrett av hare.  Det var ikke spesielt vellykket og tidlig på 80-tallet ble oppdrettsvirksomheten avsluttet.  En av byens kunstnere foreslo at det skulle bygges en kunstnerkoloni på øya, andre ønsket hyttebygging og noen foreslo en nudiststrand. Men det eneste som skjedde var at Marøy grodde sakte og sikkert igjen med einerkratt og lauvtrær. Marøy sett fra Breivig båthavn på 1940-tallet. Foto: Hasiv/Rogalands Avis

Gården sett fra nord  på 1940-tallet. Løa sammenbygd med våningshuset. Foran grishuset og deretter gjødselkummen. Foto.: Dagmar Fosse

Løe og våningshus fra østsiden. Foto: Dagmar Fosse

Våningshusets fasade mot vest. Foto Dagmar Fosse

I 1999 utga Stavanger kommune og Ryfylke friluftsråd en skjøtselsplan for restaurering av det gamle kulturlandskapet med særlig vekt på kystlyngheia. Naturvernforbundet påtok seg dugnadsarbeidet og offentlige etater bidro med pengestøtte. I 2003 ble den nordøstre delen av lyngheia svidd, i 2007 den sørøstre delen. I 2003 gjenoppsto den gamle gårdsdammen og samtidig ble skader på brygge, nausttuft, gardsveg og havnehagegjerdet reparert.  De første villsauene kom til øya i 2004 og det er satt opp ca 700 meter med sauegjerder. Badebåten startet sine gratisseilinger sommeren 2008. I 2015 er to-tredjedeler av øya ryddet for skog og kratt. Foto: Erik Thoring

Sivilforsvarets innsatsgruppe i Sandnes deltok i den første sviingen av lyngheia i nord i 2003. Foto: Erik Thoring

Villsauene kom til Marøy første gang våren 2004. Foto: Erik Thoring

Brygga og flere andre kulturminner ble reparert av Stavanger og Sola bygdeservice i 2003. Foto: Erik Thoring

Odd W.Olsen ble født på Marøy i 1926 og hans beretning er filmet av Marius Harlem. Foto: Erik Thoring

Den 20 fots livbåten fra 1975 ble kjøpt i 2005 og finansiert av medlemmer og andre. Siden båten hadde tilhørt Tauferja ”Strand” fikk den navnet ”Marøyferjå”. Foto: Erik Thoring

Klima- og miljøminister Tine Sundtoft besøkte Marøy 30.april 2015 og kunne fortelle at Regjeringen vil satse ekstra for å begre kystlyngheiene. T.v. varaordfører Bjørg Tysdal Moe. Foto: Marianne Gjørv

Det er to kjente brønner på Marøy. Den ene ligger like ved gården og er dekket av en diger steinhelle. Vannet her var forurenset og kunne bare brukes til husdyra.  Drikkevannbrønnen (bildet) ligger på det laveste punktet ved gårdsvegen. Om du går tre-fire skritt nord for vegen vil du se brønnen som et hull i marka. Brønnen er drøyt to meter dyp og ble for få år siden er sikret med en dobbel jernrist. I følge Odd Werner Olsen som tilbrakte somrene på Marøy, ble vannet båret i bøtter til gården. Da brukte han et børtre – en stokk over nakken med to kroker som bøttene hang i. Brønnen gikk aldri tom, sjøl i tørre sommere. Foto: Erik Thoring

Det er friluftslovens bestemmelser som gjelder på Marøy. Det betyr at det er fri ferdsel over hele øya, du kan telte i inntil to netter uten å spørre grunneier (Stavanger kommune) om tillatelse og du kan gå i land hvor som helst på øya. Men husk følgende:

• Det er båndtvang hele året på grunn av beitende husdyr.

• Ta med avfallet hjem- det er ingen renovasjonsordning på Marøy

• Bruk grillplassen nord på øya. Det er forbudt å gjøre opp bål i tidsrommet 15.april-15.september.

• Lukk igjen porten i sommerhalvåret slik at ikke sauene kommer seg inn på badeplassen.

Foto: Erik Thoring

Marøybonden har gjennom tidende verken hatt hest eller traktor. Men veg må en gård ha uansett. På Marøy kan du følge vegen (bildet) fra hovedbrygga i nord til gården midt på øya og videre sørover gjennom dagens granskog. Noen steder, som her,  er vegen markert med steinsetting, andre steder er vegen steinlødd. Den siste bonden hadde en langskaftet trillebåre i tre som ble brukt til å frakte utstyr, proviant og høy fra hesjene. Vegen var også god å ty til når husdyra skulle driftes fra det ene beite til det andre. Foto: Erik Thoring

I år 1999 var Marøy skog og tette einerkratt. Framkommeligheten var mildt sagt dårlig. Dette året startet Naturvernforbundets  dugnadsgruppe det møysommelige ryddearbeidet (bildet). Målet var å få tilbake dden gamle kystlyngheia og de åpne beitemarkene. I 2015 var to-tredjedeler av landskapet ryddet og flere av kultursporene restaurert. Ryddearbeidet fortsetter og foregår hovedsaklig i vinterhalvåret. Hvem som helst kan bli med på dugnadene som skjer på lørdager.  Om du har lyst å delta kan du kontakte Naturvernforbundet på rogaland@naturvernforbundet.no. Eller du kan holde deg orientert om dugnadene  via Naturvernforbundets facebook-gruppe “Velkommen til  Marøy”. Foto: Erik Thoring

Judasøre (bildet) (auricularia auricula-judae) er en gélesopp som kan minne om et øre. Arten har fått sitt navn etter gammelt sagn som sier at Judas skal ha hengt seg i et hylletre, og at det er hans øre som vokser på trestammen. Sikkert er det ihvertfall at judasøre bare vokser på hylletre og da svarthyll. Hylletre er det ikke mange av på Marøy, men på en liten svarthyll som står i nærheten av kjempegrana fant soppkontrollør Ellen Tjørnhom Bøe noen få individer i 2014. Judasøre er svært sjelden og det er bare gjort noen få funn i Stavanger-området. Soppen er en spiselig vintersopp som blir brukt mye i det kinesiske kjøkken. Foto: Erik Thoring

Da Marøygården ble fraflyttet i 1958 forsvant også alle husdyrene som hadde vedlikeholdt landskapet. I 2004 kom dyra tilbake igjen, denne gang villsau (bildet) også kalt utegangersau eller steinaldersau. Det skyldes at rasen har vært i Norge i minst 3000 år. Den er liten, hardfør, lettbeint og rask. Villsauene  går ute hele året og livberger seg om vinteren på vintergrønne planter som røsslyng. Foto: Erik Thoring

Om du ser syk eller skadet villsau på Marøy, meld gjerne fra til Kjell Helland tlf 92 20 08 53, Bjarne Kvist Hansen tlf.97 00 37 49 eller til Stavanger kommune tlf 952 92 775

Store Marøy har en spennende kulturhistorie og et variert naturlandskap. Det er grundig dokumentert i heftet ”Historien om en liten øy i Stavanger” som ble utgitt av Naturvernforbundet i 2008. Samme år ble det utgitt et hefte som beskriver restaureringen av kystlyngheia og kultursporene.

Dette og flere andre informasjonskanaler kan du få tilgang på her: Link til hefter – Link til Store Marøy-prosjektet

Store Marøy har en egen facebook-gruppe - den finner du her: Store Marøy på Facebook

Naturvernforbundet har hver sommer siden 2008 arrangert gratis skyss til Store Marøy. I tillegg har en lang rekke skoleklasser og barnehager reist på tur til øya med  “Marøyferjå” (bildet) som har base i Breivik båthavn på Storhaug.  Marøyferjå er en 20 fots livbåt som opprinnelig kommer fra Tau-ferja “Strand”. Tilbudene kan varierere år for år og derfor anbefaler vi at du holder deg oppdatert via facebook-gruppen “Velkommen til Marøy”. Foto: Erik Thoring

Har du spørsmål om skyss kan du sende en forespørsel til rogaland@naturvernforbundet.no

De er gule, de er små og de er utryddingstruet. Vi snakker om Omboplommer (bildet), en populær plommesort som for noen tiår siden fantes på de fleste bruk og hager i Ryfylke. I dag er det bare noen få entusiaster som holder liv i plommesorten, blant disse er Naturvernforbundet. Da vi kom til Marøy på slutten av 1990-tallet var plommetrærne en tett, ustelt jungel. Etter flere år med stell og beskjæring er plommehagen blitt en pryd for øyet med tidvis store avlinger. Ombo-plomma er en rotekte sort som har sitt opphav fra øya Ombo i Ryfylke. Foto: Erik Thoring

Da Store Marøy ble fraflyttet i 1958 ble hageplanter, frukttrær og bærbusker overlatt til sin egen skjebne. De fleste har ikke overlevd i konkurransen med andre fremadstormende arter. Omboplommene har som nevnt et annet sted klart seg godt, og det samme var tilfelle for villtulipaner (bildet), ramsløk og påskeliljer. Dessverre er tulipaner og ramsløk godt likt av villsauene. De ble raskt utradert, bortsett fra en liten bestand ramsløk som vi har gjerdet inne. De vakre villtulipanene finnes nå bare på bilder. De sto tett i tett i bakken ned mot plommeskogen. Foto: Erik Thoring

Linerla (bildet) er hekkefugl på Store Marøy. Den liker seg godt i det åpne landskapet, med gode muligheter til å finne en egnet hekkeplass i de mange steinlødde gjerdene eller i gamle hustufter. Linerlene dukker gjerne opp i april og drar sørover igjen i september /oktober. Det er noe optimistisk med linerla. Den er ganske tillitsfull og ser munter ut der den ustanselig vipper med sin lange stjert. Plutselig kan den gjøre et akrobatisk byks i lufta for å fange et insekt som kommer flyvende forbi. Linerla ser du bare i det åpne kulturlandskapet på Marøy. I skogen trives den ikke. Foto: Wikimedia Commons