Storhaugen

Store og Litle Marøy tilhørte Hetland prestegård. I 1809 får Anna og Thore Hansen sogneprestens tillatelse til ”at  oppføre sig et Huus paa den største af disse Øer, og derefter oprydde og dyrke saa meget han formaar på begge Marøerne”.  Ekteparet Hansen drev gård på Marøy fram til 1822 da de flyttet til fastlandet og drev husmannsplassen Digernes like sør for Rosenli. I 1840 er det Peder Pandevig som er registrert som husmann på Digernes og Marøyene.

Kart fra 1919 som viser gården og øyas mange steingjerder.

Peder Pandevig fikk kjøpe Digernes og begge Marøyene i 1850 da prestegårdsjorda på Storhaug ble solgt på auksjon. I 1868 ble Store Marøy skilt fra Digernes og fikk eget gards- og bruksnummer. Øya på i alt 120 dekar  var nå et selvstendig gardsbruk. Få år seinere i 1875 var øya eid av Ommund Andersen og hans familie. Denne familien som talte seks barn drev gårdbruket i over 30 år og holdt seg med tre kuer, 30 sauer og noen griser. I 1907 ble øya kjøpt at forretningsmenn i Stavanger blant andre slakter Idsøe i Verksgata. Øya blir nå drevet av forpakter.

Det opprinnelige våningshuset ble påbygd etter 1907. Slik så det ut i 1919.

Øya blir omdøpt til ”Bærøen” da Stavanger Natmission åpner en kuranstalt for mannlige alkoholikere i 1913.  Organisasjonen som drev med sosialt arbeid og evangelisering startet en betydelig utvidelse og ombygging av bygningene på øya.  Natmissionen kjøpte øya i 1916 for 8000 kroner. Året etter ble virksomheten nedlagt etter bare fire års drift. Marøy ble overtatt av Stavanger kommune for  9100 kroner. Ildsjelene i Natmissionen mente at kommunen skulle tilby øya til byfolk som ønsket å drive parselldyrkning , men det ble det ikke noe av. I stedet ble øya solgt til Staten i 1923. Tre år seinere ble det åpnet en karantenestasjon for husdyr på øya. Hakon Storm og Ludvig Monsen (bildet) stiftet Stavanger Natmission.

Wilhelmine Sivertsen opprinnelig fra Færøyene forpaktet gården av Staten og bodde der sammen med familien.  Hun ble samtidig bestyrer av karantenestasjonen som skulle ta i mot importerte husdyr. Hvis dyra var friske etter tre måneder i karantene , ble de sendt til fastlandet. Wilhelmine drev et klassisk sjølbergingsbruk med sauer, kyr, griser og høns til eget bruk. På den beste jordas ble det dyrket grønnsaker, poteter, frukt og bær. I tillegg solgte familien  snittblomster på Torget i Stavanger. Wilhelmine sammen med to av barnebarna. Her dyrkes det lupiner for salg på Torget. Foto: Dagmar Fosse

Men det var et tungvint tilværelse uten ruteforbindelse og uten strøm og  i 1958 ble Marøygården fraflyttet og nedlagt. 

Karantenestasjonen med karantenesau fra Skotland. Foto: Dagmar Fosse

Odd Werner Olsen, Wilhelmines eldste barnebarn, selger Marøyavlinger på Torget. Foto: Dagmar Fosse

Odd Werner Olsen slår gras i bakken bak løa. Foto: Dagmar Fosse

Bygningene på øya blir raskt revet eller brent. I 1960 kjøper Stavanger kommune Store Marøy tilbake fra Staten.  Noen år seinere blir den søndre delen av øya tilplantet med ca 5000 sitkagran og buskfuru. Samtidig får den lokale jakt- og fiskeforeningen tillatelse til å bruke øya til oppdrett av hare.  Det var ikke spesielt vellykket og tidlig på 80-tallet ble oppdrettsvirksomheten avsluttet.  En av byens kunstnere foreslo at det skulle bygges en kunstnerkoloni på øya, andre ønsket hyttebygging og noen foreslo en nudiststrand. Men det eneste som skjedde var at Marøy grodde sakte og sikkert igjen med einerkratt og lauvtrær. Marøy sett fra Breivig båthavn på 1940-tallet. Foto: Hasiv/Rogalands Avis

Gården sett fra nord  på 1940-tallet. Løa sammenbygd med våningshuset. Foran grishuset og deretter gjødselkummen. Foto.: Dagmar Fosse

Løe og våningshus fra østsiden. Foto: Dagmar Fosse

Våningshusets fasade mot vest. Foto Dagmar Fosse

I 1999 utga Stavanger kommune og Ryfylke friluftsråd en skjøtselsplan for restaurering av det gamle kulturlandskapet med særlig vekt på kystlyngheia. Naturvernforbundet påtok seg dugnadsarbeidet og offentlige etater bidro med pengestøtte. I 2003 ble den nordøstre delen av lyngheia svidd, i 2007 den sørøstre delen. I 2003 gjenoppsto den gamle gårdsdammen og samtidig ble skader på brygge, nausttuft, gardsveg og havnehagegjerdet reparert.  De første villsauene kom til øya i 2004 og det er satt opp ca 700 meter med sauegjerder. Badebåten startet sine gratisseilinger sommeren 2008. I 2015 er to-tredjedeler av øya ryddet for skog og kratt. Foto: Erik Thoring

Sivilforsvarets innsatsgruppe i Sandnes deltok i den første sviingen av lyngheia i nord i 2003. Foto: Erik Thoring

Villsauene kom til Marøy første gang våren 2004. Foto: Erik Thoring

Brygga og flere andre kulturminner ble reparert av Stavanger og Sola bygdeservice i 2003. Foto: Erik Thoring

Odd W.Olsen ble født på Marøy i 1926 og hans beretning er filmet av Marius Harlem. Foto: Erik Thoring

Den 20 fots livbåten fra 1975 ble kjøpt i 2005 og finansiert av medlemmer og andre. Siden båten hadde tilhørt Tauferja ”Strand” fikk den navnet ”Marøyferjå”. Foto: Erik Thoring

Klima- og miljøminister Tine Sundtoft besøkte Marøy 30.april 2015 og kunne fortelle at Regjeringen vil satse ekstra for å begre kystlyngheiene. T.v. varaordfører Bjørg Tysdal Moe. Foto: Marianne Gjørv

Det er friluftslovens bestemmelser som gjelder på Marøy. Det betyr at det er fri ferdsel over hele øya, du kan telte i inntil to netter uten å spørre grunneier (Stavanger kommune) om tillatelse og du kan gå i land hvor som helst på øya. Men husk følgende:

• Det er båndtvang hele året på grunn av beitende husdyr.

• Ta med avfallet hjem- det er ingen renovasjonsordning på Marøy

• Bruk grillplassen nord på øya. Det er forbudt å gjøre opp bål i tidsrommet 15.april-15.september.

• Lukk igjen porten i sommerhalvåret slik at ikke sauene kommer seg inn på badeplassen.

Foto: Erik Thoring

Nå står du bokstavelig talt på bergarten fyllitt. Det gjør du de fleste steder i Stavanger. Med få unntak er det denne bergarten som dominerer i kommunen. Derfor kalles den også “Stavangerfjell” eller “rådafjell”. Den siste betegnelsen henspiller på bergartens løse og skifrige konsistens. For flere hundre millioner år siden var fyllitt leire på en havbunn som ikke lenger eksisterer. Under stort trykk og høy temperatur ble leira omdannet til leirskifter. Den grågrønne fyllitten kan ha innslag av lys kvarts. Om du tar en kikk på flyttblokken (bildet) som ligger ved Storhaugen vil du se spor av kvarts. Fyllitt forvitrer lett og inneholder flere grunnstoffer som gir god jord. Foto: Erik Thoring

I år 1999 var Marøy skog og tette einerkratt. Framkommeligheten var mildt sagt dårlig. Dette året startet Naturvernforbundets  dugnadsgruppe det møysommelige ryddearbeidet (bildet). Målet var å få tilbake dden gamle kystlyngheia og de åpne beitemarkene. I 2015 var to-tredjedeler av landskapet ryddet og flere av kultursporene restaurert. Ryddearbeidet fortsetter og foregår hovedsaklig i vinterhalvåret. Hvem som helst kan bli med på dugnadene som skjer på lørdager.  Om du har lyst å delta kan du kontakte Naturvernforbundet på rogaland@naturvernforbundet.no. Eller du kan holde deg orientert om dugnadene  via Naturvernforbundets facebook-gruppe “Velkommen til  Marøy”. Foto: Erik Thoring

For 5000 år siden var kysten kledt av lauvskog. Vi er i yngre steinalder og veidemannen som levde av fangst, var i ferd med å bli bonde. Steinalderbonden begynte å rydde bort skogen for å få beiteland til husdyra. I jernalderen, for 2500 år siden, var skogene borte og lyngheiene (bildet) hadde overtatt. Lyngen, i første rekke røsslyng, er en eviggrønn, nøysom og næringsrik plante som gjorde at kystbøndene kunne holde dyra sine på beite gjennnom hele vinteren. Dette eldgamle kystkulturlandskapet begynte å gå ut av bruk for 100 år siden som en følge av modernisering av landbruket. I dag er kystlyngheiene en sterkt truet naturtype som myndighetene nå vil bevare ved økt bruk og skjøtsel. Foto: Erik Thoring

Da Marøygården ble fraflyttet i 1958 forsvant også alle husdyrene som hadde vedlikeholdt landskapet. I 2004 kom dyra tilbake igjen, denne gang villsau (bildet) også kalt utegangersau eller steinaldersau. Det skyldes at rasen har vært i Norge i minst 3000 år. Den er liten, hardfør, lettbeint og rask. Villsauene  går ute hele året og livberger seg om vinteren på vintergrønne planter som røsslyng. Foto: Erik Thoring

Om du ser syk eller skadet villsau på Marøy, meld gjerne fra til Kjell Helland tlf 92 20 08 53, Bjarne Kvist Hansen tlf.97 00 37 49 eller til Stavanger kommune tlf 952 92 775

Den synger og har en adferd som likner på sanglerke. Men heipiplerke (bildet) tilhører erlefamilien, mens sanglerka hører til lerkefamilien. På Marøy trives heipiplerka etter at landskapet har blitt ryddet for skog og kratt. Heipiplerka må nemlig ha åpent landskap, enten det er på kysten eller i høyfjellet. Den er litt mindre enn sin slektning linerla, men likner ellers mer på sanglerka med sin brun- og gråspraglete fjærdrakt.

Lokkelyden er  pipete, utholdende og monoton og du hører den gjerne hele dagen, bare avbrutt av sangflukten som den har til felles med sanglerka. Heipiplerka flyr opp i lufta mens den synger og seiler syngende ned til bakken på stive, vibrerende vinger. Gjøken liker godt å legge sitt egg i heipiplerkas reir. Trekkfugl. Foto: Kjell Mjølsnes

Litle Marøy (bildet) fikk status som naturreservat i 1982 på grunn av en stor hekkebestand av sjøfugler, i hovedsak ulike måkearter. På det meste talte hekkekolonien flere hundre individer av fiskemåke, gråmåke og sildemåke. Men bestanden kollapset på slutten av 1990-tallet, slike tilfellet har vært for flere hekkeholmer i Stavanger. I 2005 var det bare 8-10 hekkende par fiskemåke, og to år seinere var det helt slutt. Holmen på 38 dekar ble ryddet for skog og kratt i 2009 og 2010. Måkene har ikke kommet tilbake, men reservatbestemmelsene gjelder. Det vil si at det er ulovlig å gå i land fra 15.april til 1.august og at båter må holde seg 50 meter fra land i perioden. Foto: Erik Thoring

Om du studerer Marøykartet vil du se en trekant med en prikk som markerer Storhaugen. Symbolet er et fastmerke (bildet) eller et trigonometrisk punkt. Punktet er en søyle i betong, halvannen meter høy, hvitmalt og med en gul farge på toppen. Dette varige merket er innmålt med landmålingsinstrumenter for bruk ved kartkonstruksjoner og til landmålingsoppdrag. Tilsvarende fastmerker finnes på flere av naboøyene og er plassert på øyenes høyeste punkt. Gjengroing har skjult flere og kartverket har derfor flyttet fastmerkene til  glatte berg fri for vegetasjon. Her er merkene malt på berget i hvitt svart og gult. I dag brukes fastmerkene som gjenkjenning på flyfoto. Foto: Erik Thoring

Store Marøy har en spennende kulturhistorie og et variert naturlandskap. Det er grundig dokumentert i heftet ”Historien om en liten øy i Stavanger” som ble utgitt av Naturvernforbundet i 2008. Samme år ble det utgitt et hefte som beskriver restaureringen av kystlyngheia og kultursporene.

Dette og flere andre informasjonskanaler kan du få tilgang på her: Link til hefter – Link til Store Marøy-prosjektet

Store Marøy har en egen facebook-gruppe - den finner du her: Store Marøy på Facebook

“Røsslyngen vendte alle sin fattige blomster mot himmelen, og de små begre rødmede og skalv”, skriver dikteren Vilhelm Krag i sin roman “Hjemve” i 1895. Røsslyng fins både i lavland og i høgfjell. Men de store sammenhengende røsslyngheiene (bildet) er sjeldnere å se i dag, på grunn  av gjengroing og nedbygging.

Røsslyng tilhører lyngfamilien  og ble kåret til Norges nasjonalblomst av  lytterne  til NRK Nitimen i 1976. Den er en eviggrønn dvergbusk som kan bli over halv meteren høy og 50 år gammel. Hver busk har et stort antall rødfiolette blomster som blomstrer i juli til september. Planten liker seg best i sur, skrinn jord og tåler ikke nitrogengjødsel. Også viktig som mat for biene. Foto: Erik Thoring

Naturvernforbundet har hver sommer siden 2008 arrangert gratis skyss til Store Marøy. I tillegg har en lang rekke skoleklasser og barnehager reist på tur til øya med  “Marøyferjå” (bildet) som har base i Breivik båthavn på Storhaug.  Marøyferjå er en 20 fots livbåt som opprinnelig kommer fra Tau-ferja “Strand”. Tilbudene kan varierere år for år og derfor anbefaler vi at du holder deg oppdatert via facebook-gruppen “Velkommen til Marøy”. Foto: Erik Thoring

Har du spørsmål om skyss kan du sende en forespørsel til rogaland@naturvernforbundet.no

Når du kommer inn på steinskvettens (bildet) territorium vet den å gi beskjed. Det er gjerne hannen med sin lett gjenkjennelige svarte maske under øyet, som følger inntrengeren med en klar, smekkende varsellyd. Hele tiden mens den neier og vipper med halen. Steinskvetten kom tilbake til Marøy som hekkefugl da landskkapet ble ryddet for trær og busker. I likhet med heipiplerka trives den best i åpne landskap. At det er mye steingjerder på Marøy er også et stort pluss. Steinskvetten bygger nemlig sitt reir i hulrom under steiner. Steinskvett blir også kalt steindulp eller steinsmekk. Trekkfugl. Foto: Kjell Mjølsnes