Bryggemarkå

Store og Litle Marøy tilhørte Hetland prestegård. I 1809 får Anna og Thore Hansen sogneprestens tillatelse til ”at  oppføre sig et Huus paa den største af disse Øer, og derefter oprydde og dyrke saa meget han formaar på begge Marøerne”.  Ekteparet Hansen drev gård på Marøy fram til 1822 da de flyttet til fastlandet og drev husmannsplassen Digernes like sør for Rosenli. I 1840 er det Peder Pandevig som er registrert som husmann på Digernes og Marøyene.

Kart fra 1919 som viser gården og øyas mange steingjerder.

Peder Pandevig fikk kjøpe Digernes og begge Marøyene i 1850 da prestegårdsjorda på Storhaug ble solgt på auksjon. I 1868 ble Store Marøy skilt fra Digernes og fikk eget gards- og bruksnummer. Øya på i alt 120 dekar  var nå et selvstendig gardsbruk. Få år seinere i 1875 var øya eid av Ommund Andersen og hans familie. Denne familien som talte seks barn drev gårdbruket i over 30 år og holdt seg med tre kuer, 30 sauer og noen griser. I 1907 ble øya kjøpt at forretningsmenn i Stavanger blant andre slakter Idsøe i Verksgata. Øya blir nå drevet av forpakter.

Det opprinnelige våningshuset ble påbygd etter 1907. Slik så det ut i 1919.

Øya blir omdøpt til ”Bærøen” da Stavanger Natmission åpner en kuranstalt for mannlige alkoholikere i 1913.  Organisasjonen som drev med sosialt arbeid og evangelisering startet en betydelig utvidelse og ombygging av bygningene på øya.  Natmissionen kjøpte øya i 1916 for 8000 kroner. Året etter ble virksomheten nedlagt etter bare fire års drift. Marøy ble overtatt av Stavanger kommune for  9100 kroner. Ildsjelene i Natmissionen mente at kommunen skulle tilby øya til byfolk som ønsket å drive parselldyrkning , men det ble det ikke noe av. I stedet ble øya solgt til Staten i 1923. Tre år seinere ble det åpnet en karantenestasjon for husdyr på øya. Hakon Storm og Ludvig Monsen (bildet) stiftet Stavanger Natmission.

Wilhelmine Sivertsen opprinnelig fra Færøyene forpaktet gården av Staten og bodde der sammen med familien.  Hun ble samtidig bestyrer av karantenestasjonen som skulle ta i mot importerte husdyr. Hvis dyra var friske etter tre måneder i karantene , ble de sendt til fastlandet. Wilhelmine drev et klassisk sjølbergingsbruk med sauer, kyr, griser og høns til eget bruk. På den beste jordas ble det dyrket grønnsaker, poteter, frukt og bær. I tillegg solgte familien  snittblomster på Torget i Stavanger. Wilhelmine sammen med to av barnebarna. Her dyrkes det lupiner for salg på Torget. Foto: Dagmar Fosse

Men det var et tungvint tilværelse uten ruteforbindelse og uten strøm og  i 1958 ble Marøygården fraflyttet og nedlagt. 

Karantenestasjonen med karantenesau fra Skotland. Foto: Dagmar Fosse

Odd Werner Olsen, Wilhelmines eldste barnebarn, selger Marøyavlinger på Torget. Foto: Dagmar Fosse

Odd Werner Olsen slår gras i bakken bak løa. Foto: Dagmar Fosse

Bygningene på øya blir raskt revet eller brent. I 1960 kjøper Stavanger kommune Store Marøy tilbake fra Staten.  Noen år seinere blir den søndre delen av øya tilplantet med ca 5000 sitkagran og buskfuru. Samtidig får den lokale jakt- og fiskeforeningen tillatelse til å bruke øya til oppdrett av hare.  Det var ikke spesielt vellykket og tidlig på 80-tallet ble oppdrettsvirksomheten avsluttet.  En av byens kunstnere foreslo at det skulle bygges en kunstnerkoloni på øya, andre ønsket hyttebygging og noen foreslo en nudiststrand. Men det eneste som skjedde var at Marøy grodde sakte og sikkert igjen med einerkratt og lauvtrær. Marøy sett fra Breivig båthavn på 1940-tallet. Foto: Hasiv/Rogalands Avis

Gården sett fra nord  på 1940-tallet. Løa sammenbygd med våningshuset. Foran grishuset og deretter gjødselkummen. Foto.: Dagmar Fosse

Løe og våningshus fra østsiden. Foto: Dagmar Fosse

Våningshusets fasade mot vest. Foto Dagmar Fosse

I 1999 utga Stavanger kommune og Ryfylke friluftsråd en skjøtselsplan for restaurering av det gamle kulturlandskapet med særlig vekt på kystlyngheia. Naturvernforbundet påtok seg dugnadsarbeidet og offentlige etater bidro med pengestøtte. I 2003 ble den nordøstre delen av lyngheia svidd, i 2007 den sørøstre delen. I 2003 gjenoppsto den gamle gårdsdammen og samtidig ble skader på brygge, nausttuft, gardsveg og havnehagegjerdet reparert.  De første villsauene kom til øya i 2004 og det er satt opp ca 700 meter med sauegjerder. Badebåten startet sine gratisseilinger sommeren 2008. I 2015 er to-tredjedeler av øya ryddet for skog og kratt. Foto: Erik Thoring

Sivilforsvarets innsatsgruppe i Sandnes deltok i den første sviingen av lyngheia i nord i 2003. Foto: Erik Thoring

Villsauene kom til Marøy første gang våren 2004. Foto: Erik Thoring

Brygga og flere andre kulturminner ble reparert av Stavanger og Sola bygdeservice i 2003. Foto: Erik Thoring

Odd W.Olsen ble født på Marøy i 1926 og hans beretning er filmet av Marius Harlem. Foto: Erik Thoring

Den 20 fots livbåten fra 1975 ble kjøpt i 2005 og finansiert av medlemmer og andre. Siden båten hadde tilhørt Tauferja ”Strand” fikk den navnet ”Marøyferjå”. Foto: Erik Thoring

Klima- og miljøminister Tine Sundtoft besøkte Marøy 30.april 2015 og kunne fortelle at Regjeringen vil satse ekstra for å begre kystlyngheiene. T.v. varaordfører Bjørg Tysdal Moe. Foto: Marianne Gjørv

Dette er den eneste store bukta (bildet) på Marøy. Her ligger båter godt beskyttet for vær og vind. Men det er grunt  i bukta og innseilingen har også flere grunner man må være oppmerksom på. Langsmed bergveggen mot øst lå det en steinbrygge som nå er sammenrast. Bukta har en fin småsteinet strandsone med en grasmark innenfor. I bakken ovenfor ligger det en steinrøys med en kjempestor heller på toppen og et hulrom under. Foto: Erik Thoring

Det lille, ovale skjæret ved den vestre innseilingen til Marøy går under navnet “Skarvaskjeret”. Det er ikke uten grunn.  Gjennom hele vinterhalvåret har storskarvene (bildet) fast tilhold på skjeret. Her hviler de etter fangsturene og tørker vingene sine. Skarven er ikke til å ta feil av. Den er stor som en gås, nesten kullsvart og har et vingespenn på omlag halvannen meter. I farvannet rundt Marøy finner skarven godt med fisk. Den er en glimrende fisker. Men sine kraftige bein og avlange kropp kan den svømme dobbelt så raskt som en makrell, det vil si seks meter i sekundet. Foto: Erik Thoring

Ærfugl (bildet) er den vanligste sjøfuglen på Marøy. Eller rettere sagt i sjøen ved Marøy. Ofte kan det oppholde seg flere hundre ærfugler i sjøen eller på holmene rett nord for øya. På våren dominerer de flotte svarte og hvite hannene fordi de brunspraglete hunnene ligger på reir på øyene. Hunnene har en effektiv kamuflasjefarge og finner gjerne reirplass godt skjult under kvisthauger eller under en busk. Når ungene klekkes er det gjerne flere hunner som deler på ungepasset. Hannene driver bare dank. På Marøy ble det første reirfunnet gjort i 2015. Reiret lå nesten 100 meter fra sjøen, i trygg avstand fra rovjegeren mink. Foto: Harald Lygren

Det er friluftslovens bestemmelser som gjelder på Marøy. Det betyr at det er fri ferdsel over hele øya, du kan telte i inntil to netter uten å spørre grunneier (Stavanger kommune) om tillatelse og du kan gå i land hvor som helst på øya. Men husk følgende:

• Det er båndtvang hele året på grunn av beitende husdyr.

• Ta med avfallet hjem- det er ingen renovasjonsordning på Marøy

• Bruk grillplassen nord på øya. Det er forbudt å gjøre opp bål i tidsrommet 15.april-15.september.

• Lukk igjen porten i sommerhalvåret slik at ikke sauene kommer seg inn på badeplassen.

Foto: Erik Thoring

Innenfor gjerdet her i nord vil du se flere rognebærtre (bildet). De er barskinger som tåler stormene  som feier inn fra nord. Om rogna sies det at en bærrik høst varsler snørik vinter. Andre mener det er motsatt. Sikkert er det ihvertfall at fuglene har stor glede av rognebæra. Først og fremst trost og stær, men også sidensvans når den ankommer distriktet i begynnelsen av november. Fra gammelt av har rogn blitt brukt i folkemedisinen og som dyrefór om vinteren. På Marøy fins også slektningen svensk asal. Foto: Skogoglandskap.no

I år 1999 var Marøy skog og tette einerkratt. Framkommeligheten var mildt sagt dårlig. Dette året startet Naturvernforbundets  dugnadsgruppe det møysommelige ryddearbeidet (bildet). Målet var å få tilbake dden gamle kystlyngheia og de åpne beitemarkene. I 2015 var to-tredjedeler av landskapet ryddet og flere av kultursporene restaurert. Ryddearbeidet fortsetter og foregår hovedsaklig i vinterhalvåret. Hvem som helst kan bli med på dugnadene som skjer på lørdager.  Om du har lyst å delta kan du kontakte Naturvernforbundet på rogaland@naturvernforbundet.no. Eller du kan holde deg orientert om dugnadene  via Naturvernforbundets facebook-gruppe “Velkommen til  Marøy”. Foto: Erik Thoring

Nå står du ved grunnmuren til  Marøygårdens naust (bildet). Her hadde Marøybonden redskaper og garn til fiske som var en viktig del av gårdens sjølberging. Steinbrygga som ligger nord-vest for naustet var hovedatkomsten til øya. Men når vinterstormen herjet, ble gjerne båtene forhalt til den lunere bukta utenfor naustet. Sjøen utenfor naustet er grunn, og særlig velegnet til bading. Ved naustet er anlagt en enkel grillplass og på neset utenfor står det fortøyningspåler i berget. Foto: Erik Thoring

Da Marøygården ble fraflyttet i 1958 forsvant også alle husdyrene som hadde vedlikeholdt landskapet. I 2004 kom dyra tilbake igjen, denne gang villsau (bildet) også kalt utegangersau eller steinaldersau. Det skyldes at rasen har vært i Norge i minst 3000 år. Den er liten, hardfør, lettbeint og rask. Villsauene  går ute hele året og livberger seg om vinteren på vintergrønne planter som røsslyng. Foto: Erik Thoring

Om du ser syk eller skadet villsau på Marøy, meld gjerne fra til Kjell Helland tlf 92 20 08 53, Bjarne Kvist Hansen tlf.97 00 37 49 eller til Stavanger kommune tlf 952 92 775

Store Marøy er bratt, utilgjengelig og værutsatt langs hele vestsiden. På østsiden er farvannet grunt med en lang rekke grunner og skjær. Bare nordsiden av øya har brukbare landing- og havneforhold for mindre båter. Her ble øyas hovedbrygge anlagt (bildet), møysommelig bygd opp av steinblokker og heller. Brygga ble mest brukt i det daglige. Når vinterstormen herjet fra nord måtte man forhale båten til den lunere bukta ved naustet. Steinbrygga ble reparert og utbedret i 2003. Foto: Erik Thoring

Store Marøy har en spennende kulturhistorie og et variert naturlandskap. Det er grundig dokumentert i heftet ”Historien om en liten øy i Stavanger” som ble utgitt av Naturvernforbundet i 2008. Samme år ble det utgitt et hefte som beskriver restaureringen av kystlyngheia og kultursporene.

Dette og flere andre informasjonskanaler kan du få tilgang på her: Link til hefter – Link til Store Marøy-prosjektet

Store Marøy har en egen facebook-gruppe - den finner du her: Store Marøy på Facebook

Naturvernforbundet har hver sommer siden 2008 arrangert gratis skyss til Store Marøy. I tillegg har en lang rekke skoleklasser og barnehager reist på tur til øya med  “Marøyferjå” (bildet) som har base i Breivik båthavn på Storhaug.  Marøyferjå er en 20 fots livbåt som opprinnelig kommer fra Tau-ferja “Strand”. Tilbudene kan varierere år for år og derfor anbefaler vi at du holder deg oppdatert via facebook-gruppen “Velkommen til Marøy”. Foto: Erik Thoring

Har du spørsmål om skyss kan du sende en forespørsel til rogaland@naturvernforbundet.no

I bergsprekken like nord for naustet ser du at det står et enslig tre (bildet). Det er et epletre som enten er frøsådd eller plantet av mennesker. Marøy ligger nær byen og mange fugler tar turen ut til øya. Da har de kanskje spist bær eller frukt fra hageplanter på fastlandet. Dermed kan frø følge med som nissen på lasset. Flere uønskete planter har blitt “importert” til Marøy via fugler. Først og fremst gjelder det prydplanten mispel som finnes flere steder på øya. Men det er bare ett epletre på øya og det klorer seg fast i bergsprekken ved naustet. Foto: Erik Thoring